Brunko Iliev: Jeg har kjempet mot kreft i 13 år

Innholdsfortegnelse:

Brunko Iliev: Jeg har kjempet mot kreft i 13 år
Brunko Iliev: Jeg har kjempet mot kreft i 13 år
Anonim

Brunko Iliev Gavrilov er fra den strålende generasjonen av volleyballstatsborgere som vant sølvmedaljene ved verdensmesterskapet i Sofia i 1970. Han ble født 22. november 1945 i landsbyen Tranchovitsa. Han er en konkurrent til Slavia, som han er tre ganger nasjonal mester og to ganger cupvinner. Han er far til tidligere volleyballnasjonale Ivaylo Gavrilov.

Allerede som trener for det bulgarske landslaget ledet Brunko Iliev laget til 4. plass i World Volleyball League i 1999 og 2004. Som ungdomstrener var han europamester i 1986, og i 2003 tok han bronsemedaljer ved verdensmesterskapet i Iran.

Han ble mester i Bulgaria tre ganger som trener for "Levski", og var den første til å bringe laget inn i volleyball Champions League. I «Slavia» vant han tittelen med ungdomslaget til «De hvite» i 2011 og den dag i dag trener han barn i samme klubb. Få vet imidlertid at treneren kjempet mot tykktarmskreft i årevis. Spesielt for "Doctor" Brunko Iliev fort alte hvordan man lever under stress og hva som er konsekvensene for sin egen helse.

Mr. Iliev, hadde du noen alvorlige skader som konkurrent?

- Mitt eneste problem som konkurrent var ved verdensmesterskapet i Sofia i 1970. Jeg hadde isjias (isjiasnerven) og kunne ikke prestere skikkelig. Deretter sov laget vårt på hotellet "Chepishev", hvor sengene var korte for høyden til volleyballspillere og med fjærer. Jeg hadde sunket inn i den våren, og om morgenen våknet jeg helt stiv. Jeg spilte slik den første kampen med Italia og så til den siste kampen, finalen med DDR.

Fikk du smertestillende da?

- Det fantes ingen sterke smertestillende midler da. Nå er det nok å ta en eller to stikkpiller eller påføre et vaskemiddel, så går det bra. Så slo de injeksjoner dypt ned i korsryggen min, men smertene kunne ikke gi seg. VM var over og da slapp han meg. Etter det gjorde det fortsatt vondt fra tid til annen, men ikke så ille. Ellers har jeg ikke fått de vanlige skadene for idrettsutøvere. Bare skulderen min hadde vondt i en måned i 1972, men det gikk over om sommeren med en pause fra jobben. Jeg hadde ingen skader fordi jeg begynte å spille volleyball veldig sent - som 18-åring, når en persons beinstruktur allerede er bygget. Derfor ble idrettskarrieren min lang. Jeg spilte til jeg var 41 år, forrige gang jeg var i Teteven-laget. Mens nå får vi barn til å trene i alderen 9-10 år. Små brusk slites lettere.

Er du frisk nå? Jeg vet at du gikk gjennom en veldig vanskelig sykdom

- I 2001 ble jeg operert for tykktarmskreft og fikk deretter tre operasjoner til - alle med et snitt fra navlen og ned. I to år drev jeg med cellegift og strålebehandling. Operasjonen går over på en uke og det samme gjør smertene. Men kjemoterapi og strålebehandling er mye vanskeligere å tolerere. Jeg kjemper mot denne øde kreften. Men de har støttet meg i 13-14 år nå. Jeg jobber fortsatt, jeg trener barn i "Slavia".

Hvordan ble kreften din diagnostisert?

- Første gang blødningen oppsto, var jeg i Belgia med Levski Sikonko. Jeg trodde det var hemoroider. Da ble det funnet ut at det var karsinom. Du vet at når kreft kommer for sent, blir behandlingen veldig vanskelig. Det er folk som går til cellegiftbehandling i Tyrkia, i Spania, som er misfornøyde med behandlingen i Bulgaria. Men jeg gikk til legen mye tidligere og svulsten ble fanget på et tidlig stadium.

Moren min hadde brystkreft

Hun fikk stråling i lungen og døde. Kanskje det er noe arvelig som gjør meg syk også. Årsaken kan være i treneryrket, at vi hele tiden er under stress. Uansett hvor jeg har vært, hvis laget ikke gjør det bra, sparker de treneren. Jobben vår er ikke lett.

Hvem opererte deg og på hvilket sykehus?

- Jeg ble først operert på Tsaritsa Joanna Hospital - ISUL. Så - i 2004 - opererte prof. Dimitrov meg på onkologisk avdeling. Så i «Pirogov» ble jeg operert av en veldig flink kirurg, Dr. Tony Filipov, som er sønn av en volleyballspiller. Moren hans døde av kreft og det var derfor han ble lege. Nå jobber Dr. Filipov på et statlig sykehus. Min siste operasjon var i 2006. Jeg var trener i byen Konya, Tyrkia.

Men jeg brøt kontrakten fordi den gikk tilbake igjen. Operasjonen ble utført av prof. Dimitrova fra First Surgery ved Aleksandrovsk Hospital. Jeg er mest fornøyd med henne fordi ingen andre ville operere meg da. Prof. Dimitrova sa til meg: "Hvis du vil, ta en operasjon. Det betyr å fortsette å leve. Hvis ikke, vet du…". Det er syv år siden den operasjonen, og jeg er i live. Sunn - ikke så mye, men jeg er i live. (ler).

Var de fire operasjonene på grunn av tumorresidiv nødvendig?

- Ja. Først om 3, så om 6 måneder, og nå en gang i året har jeg en magnetisk resonansavbildning med assistent Ivanov på Militærsykehuset og overvåker tilstanden min. Jeg har kjent ham lenge, vi jobbet sammen i Tunisia, hvor det var mange bulgarske leger.

Kan du sammenligne bulgarske sykehus med sykehus i utlandet?

- Jeg var på et sykehus i Konya, hvor de tok en koloskopi. De har veldig gode spesialister i Tyrkia. De fort alte meg at jeg skulle ha operasjonen senest innen en måned. De ville fjerne tykktarmssvulsten min der, men det ville koste mye mer enn i Bulgaria. Volleyballklubben i Konya forpliktet seg ikke, og jeg kom hit. Sykehus i Tyrkia er veldig moderne. Det er slike i vårt land også.

Min siste operasjon var i fjor for et brokk

Brokket dukket opp fordi jeg har blitt kuttet mange ganger. Sykehuset jeg var på er på nivået - Første operasjon på Aleksandrovska. ICUen er ren og fin, sengene og rommene er også fine. Men jeg husker min første tykktarmsoperasjon - forholdene i ISUL var veldig dårlige for 13 år siden.

Hva er ditt inntrykk av bulgarske leger?

- Vi har veldig gode spesialister. Jeg er overbevist om at Prof. Dimitrov, Prof. Dimitrova og Dr. Filipov er veldig gode kirurger. Og holdningen til personalet under min rehabilitering var da på et nivå.

Om tjue dager fyller du 69 år. Hva vil du ønske deg denne dagen?

- Hvert år sier jeg til meg selv: Jeg skulle ønske jeg kunne jobbet litt mer. For jeg kan ikke sitte stille, bare gå rundt og spille kort. Som barnetrener går tiden lettere, og jeg er nyttig for familien – jeg tar alltid med meg litt penger hjem. Når jeg går til landsbyen min, roper folk: "Du har så mye penger, hvorfor jobber du fortsatt!?" De tror at siden jeg var trener for landslaget, fikk jeg mye penger! Det er jeg ikke, men det er hva folk tror.

Jeg er fra Pleven-landsbyen Tranchovitsa. Skuespilleren Grigor Vachkov ble også født der. Vi er de to mest kjente personene i landsbyen vår. Da sønnen min Ivaylo var liten, gikk vi forbi stadion i Trančovitsa og jeg sa til ham: «Jeg ble en idrettsutøver her». Vi gikk inn i senteret og der - folkesenteret "Grigor Vachkov". Skuespilleren var allerede død da samfunnshuset ble oppk alt etter ham. Så roper sønnen min: «Hei, pappa, når du dør, vil de oppkalle stadion etter deg.” (ler)

Anbefalt: