Borislav Grncharov: Jeg skal opereres - jeg har metastaser

Innholdsfortegnelse:

Borislav Grncharov: Jeg skal opereres - jeg har metastaser
Borislav Grncharov: Jeg skal opereres - jeg har metastaser
Anonim

Borislav Grncharov ble født 21. mai 1943. Han ble uteksaminert fra studioet for popsangere i 1964. Hans første konsert var med Bulgarian Radio and Television Orchestra dirigert av Milcho Leviev. Han ga konserter i det tidligere Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn. I 1978 hadde han allerede sitt eget orkester – «Gong». Med den gir han 400–500 konserter i året. På 1990-tallet skapte de sammen med vennene Boris Gudjunov og Boyan Ivanov sangtrioen "Bo Bo Bo", som fremførte populære morsomme hits. Showet deres ble en stor suksess og sangene ble gitt ut på albumet "Lucky Boys". I 2007 ga de den ut på nytt på CD sammen med sine beste sololåter gjennom årene og holdt en jubileumskonsert i Hall 1 i National Palace of Culture.

Den store sangeren tok farvel med sine to venner, og selv kjemper han en hard kamp med en snikende sykdom - blærekreft. På sin side har han de mest trofaste allierte - kona Svetla og datteren deres Maria Grancharova. Her er hva annet Borislav Grncharov delte om livet sitt.

Hallo, Mr. Grncharov? Hvordan har du det?

- Godt som mulig, sunt, alvorlig - psykisk. En annen trofast venn har gått - Boretto. Min kone Svetla og jeg dro for å si vårt siste farvel til vår beste venn - vi har vært nære i 50 år. Boretto var den beste mannen jeg kjenner. Til det siste levde følelsen av vennskap i ham. Inntil nylig drømte vi om å lage nye sanger… Det er synd at Boretto dro trist, veldig trist. Nå over, på himmelen, samlet de seg med Boyan…

Hva snakket du om med Boris Gudjunov?

- Da jeg ringte ham, sa jeg hele tiden at han ikke skulle bekymre seg for at livet ligger foran oss. Jeg har alltid støttet ham så mye jeg kunne, selvfølgelig. Vi snakket ikke om sykdommer – vi er begge helseprofessorer. Vi mimret om turene, hvor vi var, hva vi gjorde.

Er kona din i orden?

- Kona mi har det bra, hun kjempet også mot kreft. Jeg har imidlertid metastaser fra blærekreft, og jeg har flere operasjoner i vente. Men vi holder på – datteren vår Maria hjelper oss, hun forlater oss ikke. Da han fikk vite om sykdommene våre, tok han alt i egne hender, og inntok tillit til oss om at ting ville gå bra. Livet er en kamp for å overleve, jeg husker kampene våre, men jeg husker også de gode tidene i livene våre. Jeg håper det vonde er over, de siste 2-3 årene har vi hatt alvorlige helseproblemer, jeg vil ikke huske dem. Men jeg vet at vi vil overvinne dem. Om meg

en person er helt fornøyd,

når han har en god, sterk, sunn familie til å støtte ham i både glede og sykdom.

70-årsdagen din ga deg helseproblemer…

- Derfor kjente jeg ikke på ferien. To dager etter bursdagen min ble jeg operert i «Pirogov». Jeg gikk gjennom en 11-timers operasjon, veldig vanskelig. Jeg måtte fjerne noen ting i urologien, men da var det i hvert fall ingen metastaser. Legen som opererte meg var veldig flink. Restitusjonen etter en så kompleks operasjon var også svært vanskelig - cellegift og strålebehandling fulgte. Nå har jeg to-tre operasjoner foran meg - jeg vet ikke ennå hvor jeg skal gjøre dem, men metastasene må fjernes.

Ingen vet hva som utløser kreft, og ingen er immune! Kreft er nå som en epidemi, jeg kjenner ingen som ikke har et lignende problem i familien sin. Det er fra den kunstige maten, fra skitten, fra strålingen, fra stresset. Men etter dårlig kommer alltid godt - håp er det viktigste, håp og positiv tanke!

Har du nok penger til medisin?

- Pensjonen min er 127 BGN, og medisinen jeg tar med reseptrabatten er 152 BGN. Ikke engang et øyeblikk så jeg for meg at jeg skulle havne i en lignende situasjon, der staten ikke ville ta ta vare på sine tidligere stjerner. 60 % av våre avgifter gikk til statsbudsjettet. På den annen side fikk ikke frilanssangere som meg prøve 30 fordi

vi fikk ikke ansettelsesrekord

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, men jeg kommer ikke til å legge meg ned og dø. Hvis jeg går i remisjon, vokser håpet.

Folk som meg lever 8-9 år etter remisjon.

Du hjelper nå datteren din Maria med å komme tilbake på scenen. Gikk du opp å synge?

- Nei, jeg ga aldri opp. En slik tanke slo aldri opp – før operasjonen gikk jeg på smertestillende i et år eller så. Ingen skjønte hvor mye jeg hadde det vondt, bare familien min visste. Kroppen min har blitt eldre, men sjelen min har ikke - det er i hvert fall slik jeg føler det. Da sykdommene startet, sluttet jeg å jobbe, sluttet med konserter. Ingen kan unngå skjebnens slag - jeg aksepterte dem, men motsto dem. Nå hjelper jeg Maria, men hvis jeg har det bra, en gang i begynnelsen av september skal jeg nok gjøre en konsert, med venner, egentlig den siste i livet mitt.

Går du?

- For mange år siden var været roligere, min kone og jeg pleide å gå i parkene. Nå har jeg ikke lyst til å gå ut - det er skittent og bråkete. Og jeg har begynt å elske freden og roen.

Hva ber du om?

- Siden vi begge sitter fast, ber jeg fremfor alt for helse - for oss og for mine kjære. Jeg har besøkt nesten alle land i Europa - Bulgaria er det vakreste, men folket vårt er veldig fattige. Nå ber jeg om at en stråle av håp vil dukke opp og livene våre vil endre seg til det bedre.

Anbefalt: